lørdag 7. desember 2013

Meg, en mamma?

Det kan virke som om "mamma" er en kategori man flyttes over i når man får en baby. Personlighetstrekkene blir visket vekk til fordel for "mammarollen", og hva andre mammaer gjør definerer plutselig hva man burde gjøre og være. I hvert fall er dette følelsen jeg tar meg i å sitte med iblant.


Men, vent nå litt! Jeg er da fremdeles meg selv, er jeg ikke? Jeg er faktisk en introvert person med mye behov for alenetid. Selv om jeg trives godt i selskap, blir jeg relativt raskt sliten av å ha bryteren skrudd på "på" over lenger tid. Jeg er glad i kos, men jeg blir frustrert av å være "inntil" hele tiden. Jeg er mer glad i rolige aktiviteter framfor herjing og fysisk lek.



Da er det faktisk naturlig at jeg etterhvert blir lei av å være sammen med babyen hele tiden, og lengter etter leggetiden om kvelden. Det er ikke rart at jeg ikke orker å kose og stryke i mange timer i strekk, på tross av at jeg koser meg med det. Jeg behøver ikke å føle meg "feil" fordi jeg ikke alltid synes det er så gøy å kile, leke og aktivisere, men liker å ligge og slappe av på matta, og gleder meg til snuppa blir stor nok til at vi kan ha rolige lesestunder eller sitte og tegne sammen.



Det er greit at jeg kan ha fylt opp kvoten min med inntil-tid så grundig etter snuppas leggetid at jeg iblant kan bli småfrustrert om mannen vil holde rundt meg. Det er ikke rart at jeg ikke har vært på en eneste fest siden fødselen, sjeldent går ut av huset for annet enn å trille tur, koser meg mest i store joggebukser, og omtrent aldri har på meg sminke.


Jeg trenger å minnes på det iblant: Jeg er meg. Den samme jenta som jeg alltid har vært. Forskjellen er nå at jeg har en baby som jeg elsker over alt på jord, men som også kan irritere meg grenseløst. Jeg må se "meg selv om mamma" i lyset av hvem "jeg selv" er - ikke hvem andre er. Det høres kanskje banalt ut, men det er lett å glemme det oppi alt annet.

(Jeg sier ikke med dette at jeg ikke liker kos, samvær og aktiv lek - da ville jeg sittet dårlig i det her. Jeg elsker alle disse tingene. Det jeg imidlertid har funnet ut er at jeg trenger ikke å lure på om det er noe galt med meg fordi jeg ikke gjør det samme og føler det samme som "andre mammaer". Over og ut.)


16 kommentarer:

  1. Fantastisk ærlig sagt Vilde! Du setter ord på mye av det jeg frykter ved en mulig, fremtidig mamma-tilværelse, takk og fortsatt god helg:))

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk selv :) Jeg er helt sikker på at du kommer til å klare deg flott i en fremtidig mamma-tilværelse, men jeg skjønner godt frykten din. Det er ikke helt lett, men man må iblant bare hoppe i det, og så går det som oftest helt fint ;)

      Slett
  2. du har så mange bra refleksjoner :) fint å lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :) Det setter jeg virkelig pris på å høre!

      Slett
  3. Jeg satt akkurat å tenkte på dette i dag. Jeg jobber med barn fem dager i uka, men satt og filosoferte på akkurat MEG som mamma. Jeg tenkte at herregud, hvordan skal jeg i framtiden ta være på et annet lite menneske når jeg ikke alltid er flink til å ta vare på meg selv.Presset om å være perfekt supermamma er ekstremt. Man glemmer liksom seg selv i den prosessen.

    Takk for ærligheten din Vilde. Jeg setter stor pris på innleggene dine. Du er ekte og ærlig og for det så fortjener du en stor dose skryt!! Du satt ord på akkurat det jeg lette etter å formulere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har altfor lett for å glemme meg selv, ja - det er ikke helt lett å omstille tilværelsen sin slik. Samtidig så føler jeg at det burde være lett, med tanke på hva jeg ser fra andre. Jeg må huske på at jeg ikke er noen andre, bare meg selv, og må handle og leve ut fra hva jeg trives med.

      Tusen takk for en nydelig kommentar :)

      Slett
  4. Bloggen din er så fin, Vilde! Et friskt pust i bloggverden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk! Det var virkelig hyggelig å høre :)

      Slett
  5. Så utrolig fint skrevet Vilde!!
    Baby er så fin og jeg elsker å være med han og kose han opp. Men det du skriver kjenner jeg meg likevel såigjen i. Av og til klarer jeg ikke mer inntil-tid. Noen kvelder etter at baby har sovnet, må jeg bare sitte oppe en stund til- selv om jeg er stuptrøtt. Jeg trenger bare å være alene. Men åhh,.for det meste er det bare det beste som finnes å ha han tett tett TETT døgnet rundt <3
    Jenta di er så skjønn!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg beundrer deg for din kose-kapasitet, Ragnhild! Bildene dine på instagram og blogginnleggene dine lyser opp dagene mine :) Tusen takk for fin kommentar!

      Slett
  6. Veldig fint og ærlig innlegg, Vilde! Jeg tror det er veldig viktig med sånne ærlige betraktninger rundt det å være mamma. Kjente meg veldig igjen. Lykke til med eksamen i morgen! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Jeg setter stor pris på dine ord på bloggen din og ellers :) Og eksamen gikk bra ;)

      Slett
  7. Utrolig fint sagt! Du klarer liksom å sette ord på ting som kan være vanskelig å formidle. Jeg tror at nettopp den "frykten" for å miste seg selv etter man blir foreldre, er noe av det som gjør meg litt skremt når det gjelder tanken på å få barn.. Men som du sier, så tror jeg det vil være bedre om man er bevisst på det, og passer på å også være den man er, selv om man har trådt inn i en ny rolle. Du er jo både mamma-Vilde og Vilde-Vilde på en og samme tid :)
    Det er så fint at du kjenner hva du har behov for. Selv om det er mange meninger om hva foreldrerollen innebærer og skal omfatte, så er det viktig å føle at man også kan være den personen man er - for er man ikke trygg i sin egen person, blir alt mer usikkert rundt en også..
    Haaff..nå er jeg (endelig!) ferdig med eksamen, så kjenner det er godt å reflektere rundt litt andre ting enn det faglige! Hehe. Det er bra du får oss til å tenke litt, Vilde! ;)

    God helg, fininger! :):)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er virkelig ikke lett å balansere tilværelsen nå, spesielt ikke når man er rimelig utslitt til enhver tid på døgnet. Samtidig er det så fantastisk fint med baby - det er rart, dette her. Følelsen av hvordan man blir dratt i mange retninger tror jeg ikke er mulig å forstå før man faktisk sitter der med babyen sin. I hvert fall er det ikke noe jeg kunne klart å forberede meg på på forhånd ;)

      Tusen takk for flott kommentar (som alltid!) - jeg setter så stor pris på deg at du aner ikke <3

      Klemmer :)

      Slett
  8. Åh, ja, akkurat slik er det! Man tar jo med meg seg selv. Jeg brukte lang tid på å innse og akseptere at det er slik, at det er jeg, den personen jeg er , som er mammaen. Det er ikke en ferdig rolle jeg har tredd inn. Jeg tok med meg den rastløse, lett hissige og distré meg. Takk for fint innlegg, hilsen fra en som oppdaget bloggen din i dag, og som har lest seg bakover;)

    SvarSlett
  9. Det er faktisk ikke så enkelt å innse at det er slik, nei, og det har skapt myyye frustrasjon for min del. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har innsett det fullstendig enda, og fortsatt frustrerer jeg meg over meg selv mer enn jeg tror jeg fortjener ;)

    Så hyggelig at du stikker innom! Jeg har forelsket meg i tekstene dine etter jeg oppdaget bloggen din i forrige uke en gang :)

    SvarSlett