Vet du hva? Livet er ingen dans på roser. Heldigvis, for det høres ikke særlig behagelig ut å trippe på torner - i det minste ikke uten sko.
Jeg vil tørre å påstå at jeg har en relativt realistisk oppfatning av livet. Jeg er en drømmer av stort kaliber, og vandrer ofte rundt i min egen lille fantasiboble hvor jeg opplever fortid, framtid og fantasi. Likevel
vet jeg godt at livet sjeldent stemmer overens med drømmene mine, på godt og på vondt, og det er jeg glad for. Ellers ville det bli veldig kjedelig å leve.
Da jeg gikk gravid visste jeg ikke hva som ventet meg som mamma, men jeg regnet med store oppturer, store nedturer og noen dager sånn helt midt på treet. Jeg var forberedt på små babyhender som griper om min store pekefinger, på trillende babylatter, på kosestunder og altoppslukende kjærlighet. Jeg var forberedt på våkenetter, lange bysseøkter med en skrikende baby, og tilsynelatende bunnløs frustrasjon. Det første har jeg fått. Det andre har jeg i stor grad fått unnslippe. Jeg kan omtrent telle på to hender de gangene det har vært spesielt vanskelig å legge lillesnuppa, og på en halv hånd de gangene hun har skreket trøstesløst. Alt i alt har jeg en skikkelig drømmebaby.
På tross av dette er det ikke lett å ha et minimenneske å ta seg av. En som er fullstendig avhengig av meg i ett og alt når mannen drar på arbeid og jeg er hjemme som husmor. Første kveld snuppa og jeg var alene hjemme gråt jeg av overveldelse og redsel. Jeg klemte babyen til brystet og følte meg så inderlig alene. Som ventet tok det heldigvis ikke lang tid før jeg var vant til den nye tilværelsen og ikke lenger var redd for alenetiden med babyen, nå som jeg kjenner henne og kjenner meg selv. Vi har det riktig så fint sammen.
Likevel vil jeg si at permisjonslivet hjemme alene ikke er et idyllisk glansbilde. Det er ikke spesielt avslappende, bestående av kafébesøk, stille lesestunder, bedagelige trilleturer, lange tekopper og en pludrende baby på leketeppet. Ikke bare kos, kos og atter kos. Ikke for min del.
Middag er et ukjent begrep disse dagene. Lunkne tekopper blir gulpet ned med den ene hånda mens jeg tørker gulp med den andre. Antennene mine er konstant ute, og jeg er rimelig stressa mye av tiden. Etter en permisjonsdag kan jeg være fullstendig utslitt, deprivert på alenetid, og det er ikke sjeldent at jeg teller ned timene til snuppas leggetid. Det hender jeg skulle ønske at jeg heller var på jobb, med en datamaskin som ikke blir lei og krever variasjon i underholdning mens den ikke egentlig vet hva den vil ha. De dagene jeg er alene.
Aldri er jeg så alene som de dagene jeg er alene.
Da, nettopp
da, dukker bildet opp på Instagram.
#permisjonslykke
#kosmedmammapermisjon
#permisjonslivetsgladedager
Og jeg kjenner at jeg er så lei og frustrert, og har lyst til å kaste telefonen og andres (tilsynelatende) perfekte permisjonstilværelse i do.
Men når dagen kommer til ende kjenner jeg hvor
sammen vi er. Jeg elsker jenta mi og jeg elsker tiden sammen med henne. Å ligge på gulvet og leke, å se på Fantorangen, å skifte bleie, å putte skjeer med mat inn i en gapende munn, de stadig sjeldnere ammestundene. Jeg elsker hvert smil, hvert sprell, hver lange, svarte øyevipp. Når hun sovner om kvelden kan jeg ikke hjelpe for å kvie meg for å legge henne ned, og jeg kan bli sittende i en liten evighet og se på det vesle brystet heve og senke seg. Kjenne det sitre av kjærlighet i hver fiber av kroppen min.
Babyland er et fint sted, men jammen meg er det en hard og tidvis frustrerende og ensom arbeidsleir også!
