Liebster Blog Award

Jeg snublet inn i innboksen min i går kveld, og oppdaget at jeg har vært så heldig å bli tildelt Liebster Blog Award fra skriversken av bloggen Lammelårtanker. Wow, så hyggelig, tenkte jeg. Lammelårtanker er en veldig flott og reflektert blogg, med mange poenger til ettertanke, spesielt om barn og den slags. Det er midt i blinken for meg! At hun ville gi lille meg denne prisen, ble jeg skikkelig positivt overrasket over!


Bloggprisen er en pris som sendes rundt som et kjedebrev, med det formål å løfte fram mindre blogger i lyset, i tillegg til å gi hverandre en hyggelig oppmerksomhet. Det medfølger 10 spørsmål, stilt av den som sender prisen videre, som man som mottaker skal svare på, i tillegg til å sende prisen videre til 3-5 andre blogger som man føler fortjener oppmerksomhet.

Jeg ble for øvrig beskrevet som: "Tekannesnakk – en svært estetisk blogg; en blogg om hva man skal ha til teen sin (dette er ikke en matblogg, altså)". Vel, litt matblogg er jeg også, men jeg håper jeg får inn litt variasjon også, i tillegg til oppskrifter. I aim to please, her er mine svar på de ti spørsmål: 

Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes? Jeg startet bloggen min fordi jeg har en skapertrang. Jeg elsker å skrive, ta bilder, utforme, designe...og ikke minst å lage mat! For meg er det givende å dele med andre, og det sosiale rundt å blogge er viktig for meg. Da jeg skapte den gamle bloggen min, oppdaget jeg et miljø som var støttende og hyggelig, og det vil jeg bevare. Forskjellen er bare at nå har "omgangskretsen" min forandret seg til det mer voksne(?) og mer foreldrefokuserte (natrulig nok).

Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem? Jeg flykter inn i en diger boks med iskrem! Ingenting er som is når man er litt nede. Dessuten henger jeg med hodet helt til Mr M kommer og holder rundt meg. Da blir alt bedre.

Hva er din hemmelige drøm? Oi oi oi! Min hemmelige drøm? Jeg tror ikke den er så hemmelig, men jeg har veldig lyst til å leve av å skape noe, i det minste på deltid. Skrive kokebok, tegne, fotografere eller blogge - å ha hobbyen min som jobb ville vært vidunderlig!

Hva klarer du å lage av fire fyrstikker, et beger yoghurt, en q-tips og en neglfil? Illustrer gjerne!  Hahaha! Hvor ble det av kreativiteten jeg nettopp har påskrytt meg? Jeg fridde etter hjelp hos mannen, og fikk følgende inspirasjon:

Opp ned, fordi pcen min er dum (ja, det er pcen, ikke jeg).

Det er en babyslikkeleke som trener babyen på å stå (som er snuppi sin nye erobring). Yoghurten er fryst med to tannpirkere på skrå nedover og to på skrå oppover, og deretter filt til hjerteform (eller hvilken form man vil) med neglfilen. Tannpirkerne er så brukt til å spidde slikkeleken på plass på siden av sofaen i sånn høyde at babyen må reise seg for å klare å slikke på den. Q-tip'en kan brukes til å vaske (babyen og sofaen) med etterpå (ja, jeg innser at det er et håpløst prosjekt).

Hvor lenge har du fulgt bloggen min? Jeg oppdaget den for noen få måneder siden, i takt med at jeg leste stadig flere mammablogger. Jeg mener det kan ha vært gjennom kommentarfeltet til Mammalivet. Kanskje?

Hva tenker du egentlig om kvinner i kjeledress? Det kan jeg med ærlighet si at jeg aldri har tenkt over. Kjeledress som på veiarbeidere? Helt fint! Kjeledress som i parkdress? Supert for utelek med barn eller på rideturer midtvinters! Kjeledress som på innsatte? Tja. Orange is the new black, eller...?

Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det? Jeg måler ikke sexy-het i hårlengde, hehe. Menn må imidlertid ha kroppshår. Hår på brystet er et must! Jeg liker bjørnen (bamsen) min, jeg. På kvinner er jeg håpløst påvirket av samfunnet forøvrig. Hår på leggene og under armene er ikke særlig herlig. (Myke hår på underarmene og ellers på kroppen er derimot greit - merkelig paradoks, det der!)

Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg? Vanskelig, vanskelig. Av vennene mine tror jeg at jeg vil bli beskrevet som omtenksom og snill, litt virrete og litt pirkete (det siste i hvert fall av Mr M). Jeg får følelsen av at et lite knippe blogglesere idealiserer meg, og gjør meg til flinkere og snillere enn jeg er (men det er bare selvkritikeren i meg som snakker).

Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der. Trondheim, kjære Trondheim! Ta en gåtur langs Nidelven, stikk innom åpen barnehage på Sverresborg (anbefalelsesverdig selv uten småbarn), spis på Persilleriet, og ta turen innom meg for en tekopp og dessert etterpå.

Fortell meg noe jeg ikke vet!

Jeg vet ikke hva du vet, men jeg får forsøke meg på det noe tilfeldige: Blåhvaler har så lite svelg at de ikke kan få ned noe større enn en grapefrukt. Visste du den? (Kilde: QI på BBC, mitt elskede fun fact-program.)

Til slutt vil jeg sende prisen videre til...*trommevirvel*...:

Linn sprudlende sunn - super blogg av ei super dame med en super guttepjokk

Koffeine - små glimt og øyeblikk, en av de flotteste bloggene jeg vet

Ragnhild Nordrum - inspirerende vegansk matblogger med den søteste babygutten (med verdens kuleste navn!)

Pappahjerte - en tøff og annerledes, pappablogg som jeg digger (han fikk tegningen sin i Fantorangen sin tegnebok - hvor kult er ikke det?)

Jeg har ikke oversikt over følgere og slikt (og jeg skal tippe på at noen av dere har ganske mange lesere enn meg!), men håper dere vil ta imot oppmerksomheten uansett!

Her er spørsmålene:

1. Hva er din favorittmatrett? (Starter med noe kjedelig og konvensjonelt.)
2. Hva er din favorittpokémon?
3. Hvis du var en superhelt, hva ville din superkraft være?
4. Hva er det skumleste du har gjort?
5. Er du voksen? (Jeg har nemlig en teori om at jeg aldri kommer til å bli det...)
6. Da du var liten, hva drømte du om å gjøre som voksen? Har du gjort/blitt det du drømte om?
7. Fortelle en rakkerstrek du gjorde som liten (eventuelt som stor). (Jeg kan fortelle at jeg førsøkte å lime fast bestemor i utedosetet med kvae. Jepp.)
8. Hvilken Twist blir alltid liggende igjen til slutt?
9. Hvem fant/bestemte babynavnet, du eller din andre halvdel? (Ikke fortell meg at det ikke trengtes ørlite overtalelse til på ett eller annet hold!)
10. Hvilke tre pannekakesmaker synes du jeg skal lage? Vær kreativ!

Klem på dere!

Har det alltid vært så hardt?

Spørsmålet stilte jeg meg selv gang på gang i november og desember.
- Nei, jeg er sikkert bare sliten og stressa av eksamensmas og press fra mange kanter.

Eksamen kom og gikk. Nå burde jeg da føle meg mindre frustrert og utslitt.
- Det er sikkert bare etterdønningene av eksamen. Det blir bedre på juleferie!

Jula var fin, med selskapeligheter, gaver og kos. Jeg sukket fortsatt fortvilet, og kunne ikke forstå annet enn at det hadde vært så strevsomt hele veien.
- Rådvill.

Så kom januar. Vi kom hjem igjen. Plutselig var hun bevegelig og på tur rundt i hele leiligheten, seilende bortover gulvet som en oljet sel.
- Humøret stiger. Aner jeg at det faktisk blir bedre?

Der! Der kunne hun sette seg opp på egenhånd. Å leke med begge hender og å nå opp til flere ting. Det er klart det er morsommere enn å ligge strandet og immobil på magen!
- Nei, det har ikke alltid vært så hardt, og det kommer ikke alltid til å være det. Jeg puster lettere.

Hold motet oppe! Nye tider vil komme.

Meg, en mamma?

Det kan virke som om "mamma" er en kategori man flyttes over i når man får en baby. Personlighetstrekkene blir visket vekk til fordel for "mammarollen", og hva andre mammaer gjør definerer plutselig hva man burde gjøre og være. I hvert fall er dette følelsen jeg tar meg i å sitte med iblant.

Men, vent nå litt! Jeg er da fremdeles meg selv, er jeg ikke? Jeg er faktisk en introvert person med mye behov for alenetid. Selv om jeg trives godt i selskap, blir jeg relativt raskt sliten av å ha bryteren skrudd på "på" over lenger tid. Jeg er glad i kos, men jeg blir frustrert av å være "inntil" hele tiden. Jeg er mer glad i rolige aktiviteter framfor herjing og fysisk lek.



Da er det faktisk naturlig at jeg etterhvert blir lei av å være sammen med babyen hele tiden, og lengter etter leggetiden om kvelden. Det er ikke rart at jeg ikke orker å kose og stryke i mange timer i strekk, på tross av at jeg koser meg med det. Jeg behøver ikke å føle meg "feil" fordi jeg ikke alltid synes det er så gøy å kile, leke og aktivisere, men liker å ligge og slappe av på matta, og gleder meg til snuppa blir stor nok til at vi kan ha rolige lesestunder eller sitte og tegne sammen.



Det er greit at jeg kan ha fylt opp kvoten min med inntil-tid så grundig etter snuppas leggetid at jeg iblant kan bli småfrustrert om mannen vil holde rundt meg. Det er ikke rart at jeg ikke har vært på en eneste fest siden fødselen, sjeldent går ut av huset for annet enn å trille tur, koser meg mest i store joggebukser, og omtrent aldri har på meg sminke.

Jeg trenger å minnes på det iblant: Jeg er meg. Den samme jenta som jeg alltid har vært. Forskjellen er nå at jeg har en baby som jeg elsker over alt på jord, men som også kan irritere meg grenseløst. Jeg må se "meg selv om mamma" i lyset av hvem "jeg selv" er - ikke hvem andre er. Det høres kanskje banalt ut, men det er lett å glemme det oppi alt annet.

(Jeg sier ikke med dette at jeg ikke liker kos, samvær og aktiv lek - da ville jeg sittet dårlig i det her. Jeg elsker alle disse tingene. Det jeg imidlertid har funnet ut er at jeg trenger ikke å lure på om det er noe galt med meg fordi jeg ikke gjør det samme og føler det samme som "andre mammaer". Over og ut.)

Unnskyld.

Det er ikke din skyld. Jeg burde ikke bli sint på deg, for du kan ingenting for det. Jeg er bare sliten. Så veldig, veldig sliten.

Jeg er så trøtt, og har stått på pinne for deg hvert sekund av dagen. Forsøkt etter beste evne å tilfredsstille alle dine behov. Mat, drikke, søvn, stell, lek, samvær, kos. Alt sammen. Jeg har trasket 17 km i øsregnet for deg. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. 

Jeg vet jeg ikke burde bli frustrert. Det er bare jeg som er sliten. Det er ikke sin skyld. Jeg skal ikke komme med flere bortforklaringer.

Jeg sitter i mørket på soverommet med deg på brystet. Tårene renner nedover kinnene på meg. Slik de har sildret den siste timen. Mens jeg ga deg mat. Under barnetv.

Jeg er så uendelig glad i deg. Jeg elsker deg så mye. Vil bare kjenne varmen og tryggheten fra deg. Jeg er bare sliten akkurat nå. Så veldig, veldig sliten. Unnskyld. 

Permisjonslivet

Vet du hva? Livet er ingen dans på roser. Heldigvis, for det høres ikke særlig behagelig ut å trippe på torner - i det minste ikke uten sko.

Jeg vil tørre å påstå at jeg har en relativt realistisk oppfatning av livet. Jeg er en drømmer av stort kaliber, og vandrer ofte rundt i min egen lille fantasiboble hvor jeg opplever fortid, framtid og fantasi. Likevel vet jeg godt at livet sjeldent stemmer overens med drømmene mine, på godt og på vondt, og det er jeg glad for. Ellers ville det bli veldig kjedelig å leve.

Da jeg gikk gravid visste jeg ikke hva som ventet meg som mamma, men jeg regnet med store oppturer, store nedturer og noen dager sånn helt midt på treet. Jeg var forberedt på små babyhender som griper om min store pekefinger, på trillende babylatter, på kosestunder og altoppslukende kjærlighet. Jeg var forberedt på våkenetter, lange bysseøkter med en skrikende baby, og tilsynelatende bunnløs frustrasjon. Det første har jeg fått. Det andre har jeg i stor grad fått unnslippe. Jeg kan omtrent telle på to hender de gangene det har vært spesielt vanskelig å legge lillesnuppa, og på en halv hånd de gangene hun har skreket trøstesløst. Alt i alt har jeg en skikkelig drømmebaby.

På tross av dette er det ikke lett å ha et minimenneske å ta seg av. En som er fullstendig avhengig av meg i ett og alt når mannen drar på arbeid og jeg er hjemme som husmor. Første kveld snuppa og jeg var alene hjemme gråt jeg av overveldelse og redsel. Jeg klemte babyen til brystet og følte meg så inderlig alene. Som ventet tok det heldigvis ikke lang tid før jeg var vant til den nye tilværelsen og ikke lenger var redd for alenetiden med babyen, nå som jeg kjenner henne og kjenner meg selv. Vi har det riktig så fint sammen.

Likevel vil jeg si at permisjonslivet hjemme alene ikke er et idyllisk glansbilde. Det er ikke spesielt avslappende, bestående av kafébesøk, stille lesestunder, bedagelige trilleturer, lange tekopper og en pludrende baby på leketeppet. Ikke bare kos, kos og atter kos. Ikke for min del.


Middag er et ukjent begrep disse dagene. Lunkne tekopper blir gulpet ned med den ene hånda mens jeg tørker gulp med den andre. Antennene mine er konstant ute, og jeg er rimelig stressa mye av tiden. Etter en permisjonsdag kan jeg være fullstendig utslitt, deprivert på alenetid, og det er ikke sjeldent at jeg teller ned timene til snuppas leggetid. Det hender jeg skulle ønske at jeg heller var på jobb, med en datamaskin som ikke blir lei og krever variasjon i underholdning mens den ikke egentlig vet hva den vil ha. De dagene jeg er alene.

Aldri er jeg så alene som de dagene jeg er alene.

Da, nettopp da, dukker bildet opp på Instagram.
#permisjonslykke
#kosmedmammapermisjon
#permisjonslivetsgladedager
Og jeg kjenner at jeg er så lei og frustrert, og har lyst til å kaste telefonen og andres (tilsynelatende) perfekte permisjonstilværelse i do.

Men når dagen kommer til ende kjenner jeg hvor sammen vi er. Jeg elsker jenta mi og jeg elsker tiden sammen med henne. Å ligge på gulvet og leke, å se på Fantorangen, å skifte bleie, å putte skjeer med mat inn i en gapende munn, de stadig sjeldnere ammestundene. Jeg elsker hvert smil, hvert sprell, hver lange, svarte øyevipp. Når hun sovner om kvelden kan jeg ikke hjelpe for å kvie meg for å legge henne ned, og jeg kan bli sittende i en liten evighet og se på det vesle brystet heve og senke seg. Kjenne det sitre av kjærlighet i hver fiber av kroppen min.

Babyland er et fint sted, men jammen meg er det en hard og tidvis frustrerende og ensom arbeidsleir også!