Jeg vil tørre å påstå at jeg har en relativt realistisk oppfatning av livet. Jeg er en drømmer av stort kaliber, og vandrer ofte rundt i min egen lille fantasiboble hvor jeg opplever fortid, framtid og fantasi. Likevel vet jeg godt at livet sjeldent stemmer overens med drømmene mine, på godt og på vondt, og det er jeg glad for. Ellers ville det bli veldig kjedelig å leve.
På tross av dette er det ikke lett å ha et minimenneske å ta seg av. En som er fullstendig avhengig av meg i ett og alt når mannen drar på arbeid og jeg er hjemme som husmor. Første kveld snuppa og jeg var alene hjemme gråt jeg av overveldelse og redsel. Jeg klemte babyen til brystet og følte meg så inderlig alene. Som ventet tok det heldigvis ikke lang tid før jeg var vant til den nye tilværelsen og ikke lenger var redd for alenetiden med babyen, nå som jeg kjenner henne og kjenner meg selv. Vi har det riktig så fint sammen.Likevel vil jeg si at permisjonslivet hjemme alene ikke er et idyllisk glansbilde. Det er ikke spesielt avslappende, bestående av kafébesøk, stille lesestunder, bedagelige trilleturer, lange tekopper og en pludrende baby på leketeppet. Ikke bare kos, kos og atter kos. Ikke for min del.
Middag er et ukjent begrep disse dagene. Lunkne tekopper blir gulpet ned med den ene hånda mens jeg tørker gulp med den andre. Antennene mine er konstant ute, og jeg er rimelig stressa mye av tiden. Etter en permisjonsdag kan jeg være fullstendig utslitt, deprivert på alenetid, og det er ikke sjeldent at jeg teller ned timene til snuppas leggetid. Det hender jeg skulle ønske at jeg heller var på jobb, med en datamaskin som ikke blir lei og krever variasjon i underholdning mens den ikke egentlig vet hva den vil ha. De dagene jeg er alene.
Aldri er jeg så alene som de dagene jeg er alene.
Da, nettopp da, dukker bildet opp på Instagram.
#permisjonslykke
#kosmedmammapermisjon
#permisjonslivetsgladedager
Og jeg kjenner at jeg er så lei og frustrert, og har lyst til å kaste telefonen og andres (tilsynelatende) perfekte permisjonstilværelse i do.
Men når dagen kommer til ende kjenner jeg hvor sammen vi er. Jeg elsker jenta mi og jeg elsker tiden sammen med henne. Å ligge på gulvet og leke, å se på Fantorangen, å skifte bleie, å putte skjeer med mat inn i en gapende munn, de stadig sjeldnere ammestundene. Jeg elsker hvert smil, hvert sprell, hver lange, svarte øyevipp. Når hun sovner om kvelden kan jeg ikke hjelpe for å kvie meg for å legge henne ned, og jeg kan bli sittende i en liten evighet og se på det vesle brystet heve og senke seg. Kjenne det sitre av kjærlighet i hver fiber av kroppen min.
Babyland er et fint sted, men jammen meg er det en hard og tidvis frustrerende og ensom arbeidsleir også!
Tommel opp for dette innlegget! Veldig bra at man kan være ærlig når det gjelder akkurat dette - for det er så viktig å allminneliggjøre at det å få barn faktisk er en stor endring i livet. Å gå fra å kun ha ansvar for seg selv, sine egne behov, og sin egen hverdag, og fra å være et par - til å bli en familie - er jo en overgang som virkelig er, og skal være stor (puh, tidenes lengste setning!)
SvarSlettDet er så fort å få inntrykk av at hverdagen som førstegangsforeldre er knirkefri og fantastisk til alle døgnets tider - men jammen tror jeg det er få som kjenner seg igjen i det idealiserte bildet av en familie.
Jeg har jo ikke barn selv, så kan ikke forestille meg hvordan denne overgangen er. Men jeg tenker at dette er noe det skal være lov til å snakke høyt om, og noe det er viktig at man er innstilt på som førstegangsforelder.
Utrolig reflektert og fint innlegg, Vilde! Bare det å være bevisst på dette, gjør kanskje at man får et annet blikk på hverdagen slik den faktisk er.
Må bare tilføye at jeg er helt sikker på at det å få barn er noe av det aller største man kan oppleve i livet- og jeg gleder meg til den dagen jeg har et lite nurk selv! Mener bare at det skal være lov til å føle at det også er utfordrende til tider :-)
SlettHihi, jeg liker de lange setningene dine :) Og ikke minst de lange kommentarene fra deg! Det betyr veldig mye for meg at du tar deg tid til å svare så grundig og fint. Tusen takk, nok en gang :)
SlettDet ER en stor overgang når to blir til tre, det er der virkelig. Jeg hadde jo forberedt meg på det, og trodde absolutt ikke at det kom til å bli lett. Faktisk har det gått lettere enn jeg trodde på mange områder ;) Likevel kjenner jeg på det at jeg ikke klarer å kose meg absolutt HELE tiden. Jeg får ofte følelsen av at man liksom skal synes det er helt fantastisk å være hjemme med babyen sin og kose og dulle time etter time. At man skal være oppslukt av kos og kjærlighet til enhver tid. For meg er ikke det mulig. Ikke misforstå meg: Jeg elsker snuppa min og jeg elsker å være hjemme med henne, men ganske mange timer om dagen er det faktisk slitsomt og strevsomt. Jeg vil si at det er greit. At man kan være sliten og lei iblant selv om babyen ikke har kolikk, om du forstår. Jeg tror vel det :) Jeg ville bare svare litt mer enn takk ;)
Klemmer