Leik med maten

Det var vel ikke til å unngå, var det vel? Når du gir en baby til en over gjennomsnittlig kokkeleringsinteressert jente blir det hjemmelaget babymat så det ljomer i veggene den vesle leiligheten. Helt fra snuppa var et ørlite frø i magen min - ja, egentlig lenge før det - har jeg gledet meg som en liten unge til å få en unge å lage mat til! De første månedene var det pupp, pupp, pupp som gjaldt, men så ble hun endelig fire måneder stor, og det var klarsignal for å smake på andre ting.

Er dette lov, 'a? Kan jeg...? Kan jeg virkelig ta spaghettien, pappa? Siden mamma gjør det, må det vel være i orden.

Dette med når man skal begynne å gi babyen fast føde er et omdiskutert tema. Jeg har stor tiltro til puppen, men jeg har også stor tiltro til å leke med maten. Å utforske. Å kjenne. Å smake. Det var kanskje av ren egoisme at jeg lot lillesnuppa få sutte på vannmelonbiten min da hun var (nesten) fylt fire måneder fordi jeg ville se hvordan hun reagerte (og hun ikke egentlig selv ba om å få smake). Likevel, hun likte det - ja, virkelig storkoste seg - og det gjorde jeg også.

I begynnelsen var det fremdeles melk det gikk i, og snuppa fikk bare sutte litt på en fruktbit her og en fruktbit der. Etterhvert har det bygget på seg, akkurat slik det skal være, og nå, seks måneder gammel, er hun allerede en dreven gourmet.

Det er litt merkelig, altså. Jeg er ikke sikker på om jeg er klar for å bli italiener riktig enda.

Vi har hele veien latt snuppa bestemme selv hva hun vil ha. Hun har blitt tilbudt så mye pupp hun bare kunne ønske, men den siste måneden har det rett og slett ikke vært så interessant med melk. Det er kanskje ikke så rart når det er alt man har fått å spise hele livet, og nå har tilgang på blåbær! Banan! Søtpotet! Gresskar! Plommer! Hvitløk! Quinoa! Kokosolje!

Mat er moro!

Men å leke med maten er moro!

For meg er det en selvfølge å lage maten til snuppa selv. Babymatglassene er i bunn og grunn som Fjordland for småtroll: Greit en gang iblant når man er på reise eller har hastverk, men ikke hva man skal basere hverdagskosten sin på. Med hjemmelaget mat kan jeg selv kontrollere hva hun skal få i seg, og hun kan dessuten få utvide smakshorisonten utover det som er bestemt av barnematprodusentene. At det er mye billigere er heller ikke dumt! (Jeg mener ikke med dette å rakke ned på de som velger å benytte ferdig babymat. Hver har sine syn, grunner og prioriteringer, og det er helt, helt fint å vokse på.)

Spaghetti i håret, spaghetti i øret, spaghetti mellom tærne! Nei, nå er det noe annet som fenger mer. Du kan få rydde opp, du, mamma!

Derfor kommer jeg nå til det uunngåelige, nemlig babymatblogging! Jeg har trålt nettet etter forslag til hjemmelaget babymat, men jeg synes ikke det er så mye å finne som det burde være. I bunn og grunn er det jo ikke så forskjellig fra voksenmat, bortsett fra noen få ting de små ikke skal få helt enda, men en smule input utenfra er ikke å forakte. Kanskje kan jeg bidra med litt inspirasjon til andre i samme situasjon? Jeg har i hvert fall tenkt til å i ny og ne komme med noen eksempler på hva lillesnuppa får å spise, så får vi se hvordan det blir.

Har du noen forslag til gode/spennende/morsomme/tradisjonelle/spenstige matretter og -kombinasjoner som snuppa kan få teste ut? Kanskje har du selv erfaring med å lage mat til småttiser? Ingen ideer er tåpelige - her diskriminerer vi ikke!