Hva jeg ikke visste før henne

Da snakker jeg ikke om slike klisjeer som hvor lite småbarnsforeldre får sove om natta, hvor mye man må amme, eller hvor intenst slitsomt det kan være. Jeg snakker ikke om at babyer ikke liker å ligge på magen på gulvet i lengden, eller at ikke alle babyer sover når vogna står stille.

Tre ting har jeg lært.



Når hun er trøtt, gnir hun seg i øynene. Skikkelig. Med hele neven. Gni. Gni. Gni. Det er ikke bare en tegneseriegreie, altså.



Geipen kommer fram når hun blir redd, lei seg eller for sliten. En geip som i at hun vrenger hele underleppa ut i en overraskende karikatur. Da er vrælet ikke langt unna, og det er bare å rushe til unnsetning eller forskanse seg.



"Nam" er en virkelig lyd. En spiselyd når en baby får en spesielt god skje med mat i munnen. En faktisk eksisterende, ordentlig godlyd.


Hva jeg ikke enda vet: Hvor stor kjærlighet kan vokse seg.